Jeg syns livet og verden er så sjukt urettferdig noen ganger!
Det er urettferdig hvordan noen kommer unna med alt, mens andre ikke med noe!
Også er det urettferdig at jeg alltid er den som ikke kommer unna med noe!

Ta f.eks i forhold, det er en som klaaaager og syyyyyter og suuuutrer og er sur, og ALDRI blir fornøyd virker det som, som blir pissed på typen for NADA! Hadde jeg oppført meg sånn mot en jeg var sammen med hadde jeg blitt dumpa og forlatt for LENGST!!! INGEN har noen gang funni seg i sånn oppførsel fra meg! Hver gang jeg har prøvd å ytre at jeg er misfornøyd med noe eller si meninga mi som kanskje er litt krass, så har jeg fått beskjed om at SÅNN kan jeg ikke oppføre meg! Noen har bare stikki, mens andre ikke snakker til meg før jeg er blid igjen. Men hu her, hu kan oppføre seg som en liten bortskjemt DRITTUNGE, og allikavel få ALT! Og jeg vedder på at denna fyren kommer krypende til hu også. Hu FÅR han til å gjøre det. Troooor han har prøvd å sette foten ned og si nok noen ganger, men hva skjer??? Sutre sutre sutre også kommern tilbake og diller og duller igjen!
Jeg lurer på hvordan det er jeg. Å ha det sånn. Kunne oppføre seg EKSAKT som man vil uten at man blir forlatt! For jeg veit sure as hell IKKE det. Tør så vidt å si meninga mi til folk jeg fordi jeg er redd de skal bli sure på meg og stikke, som de ALLTID har gjort!
Og også det med å sette ned foten å bli streng og skulle ha oversikten på typen, jeg hadde ALDRI fått lov. ALDRI. Hadde jeg så mye som PRØVD så hadde jeg blitt ledd av og fått beskjed om at hva i helvete er det du tror du gjør??
Jeg snakker av erfaring! Jeg husker jeg prøvde en gang, var sammen en fyr i slutten av 20 åra, jeg VISSTE han var utro mot meg, og konfronterte han med detta og prøvde å få litt kontrollen, hva skjedde? Da jeg ikke så det så tok han mobilen min og sletta alle meldingene fra seg + telefonnummeret sitt, og etter det hørte jeg aldri fra han igjen! Og detta var en fyr som ting var ordentlig med!
Og ikke kom å si at jeg ikke har møtt rett person enda og bla bla bla. Jeg er nå 26 år. Har vært borti en god del forskjellige type mennesker i forskjellige aldere, og ALLE har hatt samma innstilling til at jeg skal så mye som PRØVE å være misfornøyd.. er det rart man blir litt skeptisk?

Hvorfor får noen lov og andre ikke?
Rart jeg syns noen er noen forbaska bortskjemte drittunger??
Og værste av alt er at folk som har det sånn, som kan gjøre som de vil, ikke SKJØNNER det.
Mange av de skjønner ikke hvor heldige dem faktisk er som har noen de kan si meninga si til, bli streng mot, bli sint på, ha diskusjoner med uten at de forlater dem! Sistemann nå holder jeg kjeft til! Jeg sitter inne med mye jeg kunne sagt og som jeg er misfornøyd med og masse jeg syns jeg blir urettferdig og dårlig behandla for, men jeg TØRR ikke si det. For jeg veit hva som skjer.
Lurer virkelig på hvordan det er.. Tenk å kunne si hva man mener, være misfornøyd, bli sint,- UTEN å bli forlatt...! Jeg har ALDRI hatt det sånn..! Er en grunn til at jeg sitter i time etter time i terapi og prøver å jobbe med frykten for å bli forlatt! Er en grunn til at store deler av alle problemene mine bunner ut i at jeg er redd for å bli aleine. Bli gått fra. Av venner, familie, i forhold, alt! Det er en gjennomgående angst jeg har i ALT. Hver dag. Hele tida. For jeg har nesten ikke opplevd annet.

Updated:

Over til noe helt annet.. eller.. kanskje ikke heeeeeelt.
Men om det å ta ting for gitt..! Man gjør det fort! Sånne småting. Som man er så vant til at skal skje og på en måte "bortskjemt" med.
Akkurat detta tar jeg IKKE for gitt... det fikk jeg bevis på nå..
Er helt satt ut jeg. Føler meg helt RAR! I hele kroppen. Pusten blei helt rar.. vanskelig å puste og jeg tror jeg sitter her som.. en sjokka zombie! Assa, det er en bra ting som overraska meg, men liksom.. jeg blei virkelig HELT satt ut jeg nå... Og med tanke på omstendigheter, så burde jeg ikke blitt så satt ut. Normalt sett ville man ikke blitt det. Jeg blei. Så til de graaaaaaaaaaader..! Kommer til å være det en god stund framover tror jeg...