Men det var ikke det jeg skulle blogge om i dag! Har litt diverse å skrive om egentlig..! Så detta blir nok et sånn godt og blanda innlegg fra undertegnede! ...som vanlig!

Egentlig burde jeg ikke skrive.. med tanke på at jeg har senebetennelse i venstre arm, og noe som kjennes ut som en begynnende senebetennelse i høyre arm! Men men. Skal til legen på onsdag antakelig og skaffe meg 50% sjukemelding! Kan ikke være borte helt.. er litt kaotisk på jobb om dagen!

Meen det er snart påske! og DAAA skal jeg til HELLAS!!!! Athen sammen pappa, dama hans, halvsøstra mi og typen hennes! Vi skal bo sammen familien vår! Det blir stas! Har ikke sett dem på over 10 år ellerno! Og detta blir mest sannsynlig siste gang jeg ser farmora mi!

Men detta var heller egentlig ikke det jeg skulle skrive om!
Det jeg skal skrive om er ikke like "happy"!
Jeg begynner nemlig å bli litt lei av å bestandig ta så hensyn til alle andre!
Jupp. Enkelt og greit, der har dere det!
Jeg begynner å bli litt sånn.. sliten av å hele tida ha sympati for andre, være i den situasjonen hvor man syns synd på alle andre hele tida og hele den pakka der. Jeg er egentlig veldig lei av at alle rundt meg til enhver tid har det så fælt! Assa, ikke misforstå meg nå.. folk har mye å stri med, og har vondter her og der, men JEG begynner å bli litt sliten av å høre om det HEEELEEE TIIIIDAAAA...!  Liksom... UANSETT så er det noe negativt, uansett hvor jeg går, hvem jeg snakker med, hvor som helst... NOE er det!! Og jeg begynner å føle meg litt.. metta på en måte. Og klart man skal få lov å prate om sånne ting, jeg og gjør det... men KUN???? BARE negativt?? Seriøst??

Jeg sitter nå og gruer meg litt til ene kollegaen min kommer tilbake på jobb, hu er borte fordi en i familien er blitt alvorlig syk, og det er selvfølgelig FORFERDELIG!!!!! GRUSOMT! MEN jeg vet at når hu kommer tilbake så kommer jeg til å få høre ALT om det.. også må jeg nok en gang sitte der og støtte og hjelpe og høre på og sånt. Nå føler jeg meg dødsslem.. Og det er jo ikke det at jeg ikke VIL hjelpe! For det vil jeg. Jeg vil gjerne være en støtte for alle jeg kan.. men.. jeg vet ikke helt.. Jeg bare ORKER ikke å være det for ALLE heller... egentlig.. jeg har liksom mitt å stri med jeg og.. og du kan jo tenke deg, når du har nok med ditt eget - som du egentlig ikke får prata med noen om, også får du høre ALLE ANDRE sine problemer og hendelser i tillegg.. Det går litt rundt til slutt..

og det som kanskje plager meg litt, er at når JEG prøver å komme med noe, så er det ikke meg det handler om allikavel! For hvis jeg nevner noe om meg selv, så kan du banne på at den jeg forteller det til har det samma bare ti ganger værre!  Sånn har det egentlig vært ganske lenge, med veldig mange jeg prater med.. sier jeg at jeg har huepine så har den andre personen det også bare enda værre, sier jeg at jeg er sliten, så er den andre personen det også, bare ENDA mer sliten og nesten på kollapspunktet.. og sånn fortsetter det. Og da tenker jeg... okey? Men..?? Når skal JEG få lov å være den som forteller? Når skal JEG få lov å være den som har det "værst". Og igjen, ikke misforstå, det er ingen bragd i mine øyne å ha det værst! LANGT I FRA! Men noen ganger så trenger man å være den som kanskje har vondest, som får sympatien uten å få høre om hvor mye værre motparten har det! Når man stadig får høre det så føler man seg litt.. jeg vet ikke, vanskelig å forklare, men.. la meg si det sånn: jeg hører på andre "klage" over ting og tang hele tida, være seg problemer, smerter, tanker, vondter etc etc etc, de FÅR LOV å klage, de får ha det som sin oppmerksomhet på en måte omtrent bestandig... jeg trenger det noen ganger jeg og. Når jeg har vondt et sted, så trenger jeg faktisk ikke bestandig å få høre om hvor mye værre den andre har det. La det dreie seg om MEG en gang i blant også.

Nå tenker dere sikkert at jeg er et helt forferdelig menneske! Og jeg føler meg sånn også! Så kanskje dere har rett. Men jeg PRØVER så godt jeg kan.. jeg prøver å ALLTID hjelpe folk, jeg prøver å bestandig lytte, være der, komme med råd..hva det skulle være.. jeg PRØVER.. og til og med hvis jeg forteller om mitt, og motparten kommer med sine 10 ganger værre historier, så går jeg ofte FRA mitt og lar det handle om DEM i stedenfor..!

Men nå kjenner jeg at jeg trenger å begynne å tenke en god del mer på meg selv.
Kroppen min har begynt å si ifra. Den verker konstant, jeg har huepine fra helvete hver eneste dag, jeg får strekker som kommer av anspenthet etc, jeg får senebetennelser som kommer av overarbeiding, stress og bekymring, jeg er konstant trøtt og utkjørt, går og er småforkjøla hele tida.. Jeg begynner rett og slett å bli skikkelig fysisk sjuk av alt som foregår. Jobb. Privat. Familie. Venner. Sosialt. Gutter. Dyr. Helse. ALT. Jeg har hatt meg noen sånne knekker med jevne mellomrom i mange år! Helt fra tidlig tenårene. Men jeg har liksom aldri lytta til kroppen min. Jeg har bare latt det bestandig handle om alle andre. Helt til jeg fikk meg psykolog! DA ENDELIG fikk jeg noen å prate med hvor det KUN handla om meg (og så klart, man kan ikke forvente det NOEN ANDRE steder, i normale relasjoner er det selvfølgelig gi og ta.. men jeg føler jeg har GITT litt for mye..!) Nå har jeg mista psykologen.. og står igjen på egne bein aleine. Jeg har ikke lenger det stedet jeg kan gå og bare tømme meg HELT for ALT inni meg som er om meg. MINE problemer, MINE vondter, MINE tanker.
Noen ganger føler jeg at jeg er en ubetalt, uutdanna psykolog, når jeg ser på forklaringa på hvordan man oppfører seg hos en psykolog.. jeg får det kanskje ikke i like stor grad fra folk, men folk har en tendens til å tømme seg helt til meg,  og det er jeg jo glad for.. men.. ja..

Det trenger i og for seg ikke gjelde negative ting, det kan være ting man liker, ting man har oppdaga, ting man lurer på, har funni ut.. alt. Jeg føler sjeldent at det er JEG som er "først", for alle andre kommer alltid med at det har dem visst lenge, eller likt lenge, eller oppdaga for lenge sida etc etc etc. Godt mulig det.. men.. HVER gang..? ALT? HELE TIDA?? Hvorfor? Er det så viktig å være først, ha det værst??? Jeg skjønner ikke... samtidig så TRENGER jeg det og.. jeg TRENGER noen ganger å være den som har vondest, jeg TRENGER noen ganger å være den som fant ut en ting først, oppdaga noe først, likt noe lengst. (og da at det ikke blir sånn at det JEG kanskje fant ut, likte først og lengst og alt det der er noe andre IIIKKE liker, som ikke er "bra nok" for dem på en måte, ikke er "dem".. jeg lurer rett og slett på hvordan det er å "oppdage" en "bra" ting som flere liker, FØRST, uten å få høre at detta er noe andre har visst om lenge, skulle sjekke ut lenge, oppdaga leeeenge før meg etc etc etc! Jeg vil rett og slett.. enkelt og greit.. være FØRST ....en gang i blant....)
Når andre overgår meg med det jeg kommer med så ender det noen ganger med at jeg ikke tør å fortelle alt... kanskje jeg faktisk har oppdaga, likt, funni ut det det er snakk om kanskje ENDA LENGER før det de sier.. men jeg tør ikke si det... fordi jeg, dum som jeg er, ALLTID lar andre få lov å FÅ det. Men jeg vil og... Jeg TRENGER det. Jeg TRENGER å la MEG få lov å være den personen. JEG trenger "oppmerksomheten" en gang i blant, jeg trenger "æra" for ting noen ganger..

Egoistisk? Kanskje.. men hvorfor skal ikke jeg få lov? Alle andre er jo det. Til og med de som mener de er minst egoistiske i verden er kanskje mer egoistiske enn de innser. Og jeg mener ikke egoistisk på en så veldig negativ måte.. EN SELV er jo viktigst for EN SELV! Det er klart en sjøl står i sentrum for seg sjøl, det er vel kanskje sånn at man av natur tar opp ting om seg selv hvis man kjenner det igjen i noe andre forteller. Jeg har begynt sjøl, egentlig litt på trass..! Fordi andre gjør det. Fordi JEG OG vil få MEG fram. MEG og MITT. På godt og vondt. Sånn alle andre gjør. Nesten alle andre.

Samtidig blir detta helt feil..! For folk skal jo ikke være redde for å prate med meg. Folk skal ikke være redde for å fortelle ting om dem selv til meg, som kanskje er likt som meg. Men alt med måte kanskje? Jeg vet ikke. Jo. Alt med måte. Kanskje ikke HVER gang.. Ikke overgå meg HVER GANG. Er det det går på, den OVERGÅINGA... når jeg føler jeg blir overgått.. Når det føles ut som andre hever seg selv høyere enn meg, på noe som.. ja.. nei.. dunnoooooo. FEEEIL!!

Alt er så komplisert..

Jeg trenger meg jeg.

Jeg trenger mitt.

*dunke*

åhh..

(jeg får teste ut havregrøten i morra. Til frokost. Svenskingen kom så seint så jeg fikk ikke hjelp til å finne ut hva 2 dl var oppi den greia, og nå skal jeg hjem om 50 minutter!)