Kanskje litt voldsomt!? Men i mitt tilfelle, og i mine opplevelser, så er det sant! Og jeg har en god grunn!

Sier seg kanskje fort selv at tirsdagen ikke var like vellykka som mandagen!?
Det hele endte i at jeg hadde min aller siste time hos psykologen!
Og ikke fordi jeg ble "friskemeldt" og utskrevet! Men rett og slett fordi det ikke fungerte!
Når man går fra en psykolog og gråter, føler seg enda mindre verdt her i verden enn da man gikk inn på kontoret dems, og føler for å bare forsvinne fra jordas overflate, da er det noe galt!
Skal sies at det er ganske normalt å gå ut fra psykologen med veldig masse følelser, være lei seg, ha mye å tenke på etc, men da av helt andre grunner enn det jeg har hatt!

NORMALT sett får man disse følelsene fordi man har prata om vanskelige ting, fordi man graver i problemene sine, det var selvfølgelig tilfelle hos meg også, men da var de følelsene verdt det, og jeg satt ikke igjen med følelsen av at jeg var mindre verdt og en helt håpløs person! Grunnen til at jeg fikk dissa mindreverdighetsfølelsene hos psykologen min var pga selve PSYKOLOGEN! PSYKOLOGEN sin måte å behandle meg! Måten hun var på ovafor meg, ting hun signaliserte til meg, sa til meg.
Jeg har i en lengre periode følt at hu ikke liker meg så godt, at hu syns jeg er litt irriterendes, at hu er litt oppgitt på meg! Grunn; hu så ofte ikke på meg når hu/jeg prata, satt å uffa seg på en måte som tilsa at hu ble irritert over det jeg sa, vrei rundt på alt jeg sa og gjorde det som om jeg måtte forstå at "herregud, detta er da ikkeno problem!!" på en måte etc etc etc.

Skal også sies at et av mine største problemer er at jeg er VELDIG følsom! Jeg blir veldig fort såra, tar ting veldig tungt, ting går veldig inn på meg, og jeg er veldig var på personer og føler lett at det er noe galt med meg så de ikke liker meg! MEN sånt bør en PSYKOLOG vite, hu VISSTE det, og da BØR jo HU, av ALLE, passe på at jeg ikke føler det hos henne! Hos henne som jeg skal føle meg TRYGG hos! Men det gjorde jeg ikke! Jeg følte at alt jeg sa var feil! ALLE opplevelsene mine, ting jeg følte, ALT var feil! Hu skal jo så klart ikke sitte å dille og dulle med meg, men hu skal heller ikke sitte og omtrent himle med øya når jeg forteller om mine opplevelser av ting! Som da jeg slutta på de ene medisinene, jeg fikk jo en voldsom reaksjon, men det var ikke SNAKK om å høre på at det var pga medisinene! Men hallo? Det er jo JEG som merker detta, JEG merka jo forskjell i angsten etc etter at jeg slutta på de medisinene... Folk reagerer jo forskjellig, så hvordan kan hu, som ikke engang er lege - kun psykolog, sitte der og si at "nei, det du føler nå er IKKE pga medisinene!" ?????????? (men da har jeg et nytt spørsmål, hvis hu mente at det ikke var pga medisinene jeg slutta på at jeg fikk tilbake mye av angsten min, HVORFOR gikk jeg da på de medisinene??? Det er da vel ganske naturlig å få tilbake noe når man slutter på noe som skulle dempe ting, FØR man er frisk!?!?!?!)

Igår fortalte jeg om hva som skjedde på årsfesten på lørdag, om panikkangstanfallet jeg fikk da, jeg hadde vært inne på timen i MAKS fem minutter, og satt på det tidspunktet og fortalte om hvordan jeg opplevde detta panikkangstanfallet! Som jeg kan nevne var VELDIG kraftig! Man pleier jo å gjøre det sånn, man forteller først om det som har skjedd, også går man gjennom det, også prøver man å finne løsninger, grunner etc. Men ikke i mine psykologtimer... igår avbrøyt hu meg i fortellinga og sa "Ja! Men skal vi finne en løsning eller skal vi sitte her og klage hele timen??? Jeg og kan sitte og klage hele dagen, men det fører ikke til noenting!" Jeg fikk helt sjokk jeg! KLAGE?? Jeg gjorde da ikke det, jeg satt og var KJEMPE lei meg og fortalte om hvordan JEG følte det som skjedde, som en innledning til timen og hva jeg trengte å prate om å jobbe med. Men da fikk jeg slengt en kommentar i trynet om at jeg KLAGA, med en veldig spydig og irritert tone!
Jeg blei så sjokka og fortvila over detta utsagnet at jeg brast ut i gråt. Jeg sa at jeg ikke ville være der lenger og hadde mest lyst å gå derfra! Jeg trengte ikke å sitte innesperra en time med en som syns alt jeg snakker om, alle problemene mine etc er KLAGING. (Jeg må også nevne at jeg faktisk jobber HARDT med å bli bedre, hadde jeg bare sitti der time etter time og sutra og klaga og ikke giddi å jobba med saken hadde det vært en ting, men jeg JOBBER MASSE, det VEIT hu!!!!)
Litt seinere fikk jeg slengt at "jeg tror ikke du VIL gjøre noe med detta jeg!" Ehhhh?? NEIVEL!?!?!?!?! Nei så klart, jeg VIL få angstanfall hver gang jeg er ute blant folk og ikke klare å ha det gøy jeg!! HVOR fikk hu det fra?? Jeg skjønner virkelig INGENTING! For jeg gjør SÅÅ mye for å bli bedre, jeg gjør SÅÅ mye for å jobbe med meg selv og problemene mine! Også får jeg detta slengt i trynet fra PSYKOLOGEN min! Og hu gjorde det ikke på en måte for å provosere meg til å jobbe hardere, nei, hu var rett og slett SPYDIG!! Da jeg begynte å gråte og sa jeg ville gå og sånt forandra hu tone raskt, jeg tror hu skjønte at hu hadde gjort no galt, men skaden var egentlig allerede gjort. Jeg har sliti med henne lenge, men det var dråpen som fikk det til å renne over, jeg hadde ikke igjen NOE tillitt til henne, jeg følte meg ikke trygg der lenger i det HELE tatt! Alt jeg følte var som jeg nesten alltid føler, at jeg er mindre verdt , irriterendes, håpløs og ikke like viktig..! Og da fikk jeg nok... jeg ringte til mamma etter timen og gikk hjemover og gråt på åpen gate. Mamma blei superirritert og sa at NÅ var det nok! Hu skulle ringe til sjefen hennes og si at jeg ikke skulle gå der lenger! Så dett var dett. Men jeg TRENGER fortsatt proff hjelp.. jeg TRENGER å ha noen å gå og prate med, jeg TRENGER å få hjelp til å rydde opp i problemene mine.. Men jeg har mista tillitten.. jeg har mista trua! Nå har jeg faktisk, bokstavlig talt, mista trua på ALT som heter tillitt, jeg stoler ikke på noen 100%, synd å si det, og ikkeno slemt mot vennene mine - jeg stoler så klart på de, men ikke på den helt trygge 110% måten. Den har jeg ikke. Jeg kan ikke. Pga alt som har skjedd med meg oppgjennom livet. Og da dette skjedde hos PSYKOLOGEN min... så mista jeg siste rest.. OG jeg mista fullstendig trua på MEG SELV!
Som jeg sa, føler jeg at jeg er et håpløst tilfelle, mindre verdt etc.. nå som psykologen min også ga meg den følelsen så... ja.. nå er følelsen komplett! I mitt hode nå så ER jeg mindre verdt. Jeg ER IKKE like viktig som alle andre, JEG og MITT er ikke like viktig..

Ja, jeg føler at jeg er helt håpløs, jeg føler at jeg er mindre verdt og mindre viktig enn andre personer. At jeg er mindre verdt enn deg som sitter og leser detta! Jeg føler at jeg ikke har like mye jeg skulle sagt, at jeg har mindre rettigheter, at jeg må stelle meg bak andre, at jeg ikke får lov å ta æra for ting, ha ting som er MEG, ha egne drømmer som er mine, ha ting JEG liker, jeg føler alltid at andre har de rettighetene, iallfall rettighetene FØR meg, og at det er DEM som skal få lov å få det fram, ikke jeg.
Nå har den følelsen sunket helt inn.

...og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... jeg vet ikke om jeg TØRR eller KLARER å begynne hos en ny psykolog, tømme meg helt, åpne meg fullstendig for en ny person.. legge all tillitten min hos en ny person.. Jeg tror faktisk ikke jeg lenger er i stand til det.