Det å snakke pent om seg selv, prate om sine gode og positive sider, fortelle om hva som er BRA med en selv er en fyfy-greie virker det ofte som. Det er ikke spesielt behagelig å sitte å legge ut positivt om seg selv! Man føler at man sitter og skryter og er overlegen! Jeg føler det iallfall sånn. Jeg HATER å prate pent om meg selv og dra fram mine gode sider!
Sikkert flere som kjenner seg igjen! For hvem har vel ikke sitti i f.eks et jobbintervju og fått beskjed om å liste opp 3 positive og 3 negative sider om seg selv, det er alltid mye lettere å komme på de negative sidene (selvom man ikke alltid har lyst å FORTELLE om de på intervjuet) enn det er å komme på og fortelle om positive! Man innrømmer veldig ofte ikke de positive sidene ovafor seg selv! Jeg gjør iallfall ikke det! Jeg vedkjenner ikke ovafor meg selv at det og det og det er positivt med meg, er noe som gjør meg til en bra person! Sidene og egenskapene ER der, men vi, som sagt, innrømmer dem kanskje ikke ovafor oss selv, for sånt gjør man bare ikke. I følge JANTELOVEN*!

Nå har jeg tenkt å gjøre det faktisk! Fortelle om en bra ting med meg! Det er noe jeg faktisk syns alle BØR gjøre! For hvorfor skal man bare fortelle om de dårlige sidene? Det negative? Det er jo MASSE positivt med alle og enhver! Vi har sider og egenskaper som vi BØR skryte av. Som vi bør FÅ LOV å skryte av! (Er noe i teksten ovafor og nedafor med * etter seg, det betyr at det står en forklaring helt nederst på sida med betydningen!)

En side ved med meg selv jeg er veldig glad jeg har, og som jeg er veldig stolt av (Ja! Se der, enda en ting man ikke så ofte sier om seg selv, at man er STOLT over noe ved seg selv!) er evnen min til å sette seg inn i andres situasjon. Empatievnen min**! Å forstå andre, ta hensyn til andre.  Den evnen kjenner jeg at vokser hver eneste dag! Og jeg har den i mye større grad enn veldig mange andre! (Dette er også en ting man sjeldent sier om seg selv! Men det er klart at de fleste har ting de kan/forstår/er mer enn andre! Man vet det kanskje med seg selv, men det å innrømme det ovafor andre er noe man veldig sjeldent gjør!) ..Hvor den egenskapen kommer fra vet jeg ikke, altså.. selve empatievnen forstår jeg jo, mamma har oppdratt meg sånn! Men hvorfor jeg har en så overutvikla evne der vet jeg ikke. Kan ha noe med at jeg selv så inderlig ønsker forståelse fra andre. At det er noe som har mangla for meg i hele oppveksten min, at andre forstår meg og setter seg inn i min situasjon og kan forstå MINE behov også. Jeg har jo som mange vet en ganske heavy grad av angst, jeg sliter med sosialfobi, er veldig sjenert og stille.. dette fører jo til at jeg i mange situasjoner ikke klarer å fungere like godt som mange andre! Men FORSTÅELSEN for det har det vært mangel på. Og ER! Jeg har vært mye lei meg, fortvila, følt meg udugelig og mislykka pga nettopp manglende empati fra de rundt meg.
Pga dette har jeg utvikla en overfølsomhet for at andre ikke skal få det på den måten pga meg! Jeg vil ikke at andre skal bli lei seg, få dårlig følelse om seg selv, føle seg på noen som helst måte dårlig, pga måten jeg reagerer på dem, eller behandler dem! (Selvfølgelig, ingen regler uten unntak, jeg er ikke perfekt! Jeg kan nok være ganske ufølsom og sånt jeg og.) Det er litt rart.. for.. som eksempel da, på dette.. tar et eksempel fra jobb! Jeg kan kanskje ha en skikkelig dårlig dag, være sliten, lei et eller annet, da blir man gjerne litt mer negativ og kanskje litt krass mot andre mennesker. Også møter man kanskje på en kunde/sjafør som ikke har all informasjon han trenger til å lage etikett, eller som kanskje er litt vanskelig. Det jeg ofte har mest lyst til er å være litt sur og vanskelig tilbake! Jeg har noen ganger bare lyst til å være IRRITERT, ÅPENLYST irritert. MEN, så skjer det plutselig noe! Noe som SLÅR meg. PLUTSELIG ser jeg den sjaføren/kunden som en PERSON! Den UKJENTE personen blir plutselig et MENNESKE for meg, og ikke bare en ukjent. Det er så snodig.. utseende til personen forandrer seg, plutselig ser jeg den hjemme i joggedress, på julaften i finklær, jeg ser personen kunne være lei seg, jeg SER plutselig FØLELSENE og SELVBILDET til personen, personen foran meg som er vanskelig og krass forvandles plutselig til et sårbart menneske! Dette gjør at jeg IKKE er irritert på h*n, jeg ER IKKE vanskelig tilbake, noe i meg snur helt om og blir plutselig KJEMPEforståelsesfull, kjempehjelpsom..! Jeg behandler personen sånn JEG ønsker å bli behandlet. Sånn JEG hadde ønska å møtt andre! SELVOM jeg ikke får samme behandling tilbake. Er vanskelig å forklare akkurat dette, men det er noe som skjer inni meg, og jeg SER virkelig personen HELT annerledes! Det er en veldig rar følelse! Og, det kan godt hende denne personen hadde gitt langt F i om jeg hadde vært krass tilbake, men saken er at man ALDRI vet. Man VET IKKE hvordan psyken til ukjente mennesker er. Og det er en ting jeg virkelig vet alt om! Og derfor er VELDIG obs på! Noen ganger kan det nok hende jeg tar litt FOR MYE hensyn, er litt mer obs på ting jeg kanskje ikke TRENGER å være obs på, men.. jeg føler at det er bedre å møte folk på en positv måte, være empatisk selvom de ikke kanskje trenger det etc. Det føles mer riktig for meg!
Et annet eksempel er å kommentere andre! TIL DEM! Eller så dem hører. Mange kan slenge ut av seg med kommentarer man kanskje ikke tenker over at kan såre! Man kan peke på noe ved en person som man kanskje syns er rart eller morsomt, men som for den personen kanskje er et kompleks! F.eks, jeg hadde en venn en gang som plutselig kom med rare lyder, sånn helt ut av det blå, en venninne av meg pekte på han og lo og spørte hva i alle dager det der var! Var tydelig at han kameraten min syns det var ubehagelig! Og det er sånne ting jeg overhode IKKE gjør! ALDRI! Og hvorfor? Jo fordi jeg VET hvor vanskelig sånt kan være, hvor mye det kan såre, hva slags sår det kan legge igjen og hva slags tanker det kan gi til personen som får kommentarene! Så når jeg er med noen som gir sånne kommentarer til noen så pleier jeg veldig ofte å ta over litt og si ting som på en måte "godgjør" det igjen, så personen ikke skal føle seg dårlig på noensomhelst måte..!
Jeg kan nok være litt overbeskyttende..! Men jeg har følt så altfor mange ganger på kroppen hvordan ting KAN oppleves.. Jeg har vært borti altfor mange ufølsomme og uempatiske mennesker. Jeg vil ikke være en av de! Mitt ønske er at folk skal få en god følelse av å være sammen meg. Så av den grunn har jeg utvikla en litt sånn.. overempatiskihet! haha for et ord. Og det er jeg faktisk veldig stolt av! Kunne forklart det på en million andre måter også, andre eksempler og andre situasjoner, men da blir det altfor mye tekst.. men jeg husker iallfall jeg satt i en psykologtime.. også kommenterte psykologen nettopp detta, at hun mente jeg hadde en veldig stor evne der.. Det føltes godt! For det er noe JEG i meg selv har tenkt..men aldri innrømma..! Og jeg syns det har vært UBEHAGELIG å sitte i psykologtimene å snakke, fordi jeg skulle gjerne kommet med MYE mere empatiske ting og forståelse ovafor ting, men jeg har ikke TØRT, fordi jeg har vært redd for hva psykologen mente.. men.. ja..! Har man noe positivt med seg, så skal man være stolt av det.. Syns jeg! ...selvom jeg heller ikke er noe god på det! Detta innlegget kosta meg MYE! Og jeg sitter og har ganske vondt i magen fordi jeg er NERVØS for å legge det ut..! Men det er et skritt i riktig retning.. å legge det ut..! ja..

Så.. Vær STOLT over dine positive sider! FORTELL om dem!

*Janteloven lyder slik:

1. Du skal ikke tro at du er noe.
2. Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.
3. Du skal ikke tro du er klokere enn oss.
4. Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.
5. Du skal ikke tro du vet mere enn oss.
6. Du skal ikke tro du er mere enn oss.
7. Du skal ikke tro at du duger til noe.
8. Du skal ikke le av oss.
9. Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.
10. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.
    Kilde: Wikipedia!

**Empati (fra Gresk, empatheia, bokstavelig: "inn-følelse." Må ikke forveksles med sympati) er evnen til å forstå en annens sinnstilstand eller følelser. Empati er således ikke bare evnen til å se om noen er glad eller trist, men innebærer også evnen til å forstå andres motiver for handling samt deres verdier og holdninger. Et viktig moment i empati, som skiller det fra egosentrisme, er at man opplever de andres motiver, for eksempel, som deres, og ikke bare sine egne; i empati kan andres motiver avvike fra ens egne. Kilde, Wikipedia!