Jeg har for lenge sida bestemt meg for å være åpen om angsten min. I mange år holdt jeg det inne og lot ingen vite noe. Noe som resulterte i at ingen forsto noe av det jeg gjorde og hvorfor jeg var som jeg var. Dessuten er det ingen grunn til å IKKE være åpen om det, syns jeg! Det TRENGS å være åpent om! Man trenger å høre om det, vite mer om det. Det er ikke noe som bør være tabu!
Og for å si det med en gang, det her er ikkeno sånn "Stakkars meg, se så fælt jeg har det!!"-greie! Jeg vil rett og slett bare.. skrive om hvordan jeg opplever hverdagen.

Jeg tror alle og enhver har en viss grad av angst i seg. Noen mer enn andre... jeg har det BIG TIME!
Hadde folk visst hvor mye angst, fortvilelse, frustrasjon, nervøsitet og redsel som er inni meg, så tror jeg faktisk det er mange som hadde fått litt sjokk. Faktisk!
Jeg får til og med angst av at jeg har angst! Fordi jeg er livredd for at jeg aldri blir "normal"! Jeg får angst når jeg får angst fordi jeg blir redd for hva omverdenen tenker om meg. Jeg får angst over at jeg får angst fordi jeg føler at jeg ikke klarer å gi tilbake like mye til andre som jeg skulle ønske. Jeg har så mye inni meg som jeg aldri klarer å få ut. Og jeg skal love deg at, det å få angst av å få angst, er FÆLT! Da DOBLER man angsten! Og den er tøff!

Problemet er at jeg tror aldri at jeg kommer til å bli såkalt "normal". Det tok altfor mange år før jeg fikk hjelp! Angsten min klarte å utvikle seg til å bli altfor stor før jeg begynte å gjøre noe med det. Jeg fikk ikke ordentlig hjelp før i fjor sommer da jeg fikk et SKIKKELIG angstanfall-type-greie og var helt hysterisk i over 7 timer! Såpass hysterisk at jeg måtte få en beroligendepille for å klare å roe meg ned. Etter det gikk jeg til legen og blei henvist videre til Alna DPS. Og jeg fikk faktisk time veldig kort tid etter. Da begynte jeg å gå til psykolog en gang i uka, og etter noen måneder blei jeg satt på medisiner. Detta etter at jeg i mange år ikke blei tatt på alvor av legene. Året før var jeg faktisk til legen jeg hadde før og BA om hjelp. Han sa nesten rett ut at jeg var DUM! Og sa at jeg sikkert ikke kom til å bli godtatt av Alna DPS, fordi problemet mitt ikke var alvorlig nok. Han vrei om på alt og framstilte alt som om det var noe patetiske problemer som bare var tull, og da er det klart at man ikke blir godtatt av videre hjelp.. jeg blei knust og mista troa på alt. Men heldigvis fikk jeg hjelp seinere..

Jeg er redd for ALT! Jeg får pusteproblemer, stivner helt til, får vondt i magen, hele kroppen min lammes. Av den minste lille ting. Ting som folk som ikke har angst sikkert ikke i sin villeste fantasi kunne drømme om å være redd for!

Noen ting jeg sliter veldig med er å gå aleine ute, butikker, trening etc, og det å ta kollektivtrafikk! Eneste jeg sånn nogenlunde takler er SL-bussene som går her jeg bor. Men bortsett fra det, andre busser, trikker, t-bane, tog... aleine!??!! Værste jeg veit. Sliter MAX! Er nesten så jeg holder pusten, prøver å gjøre meg så usynlig som mulig. Presser meg opp i et hjørne og prøver å bli borte. Jeg gruer meg til det i lang tid hvis jeg veit jeg snart skal. Noen ganger avlyser jeg ting fordi jeg rett og slett ikke TØRR å ta bussen/toget/t-banen etc! Så ille er den angsten.
Jeg har også slutta å trene på SATS fordi jeg ikke kommer meg til treninga lenger. Jeg klarte det en stund, fordi jeg gikk på noen medisiner som stoppa tankene som pirrer angsten. Men de måtte jeg slutte med fordi jeg gikk så opp i vekt... helvetes dritt!! Så nå er jeg tilbake til å sitte inne og nesten ikke komme meg ut.

Jeg har en sånn type angst at jeg er veldig nærtakende! Det skal ikke så mye til for å fyre oppunder angsten min. Og det har sikkert irritert crappen ut av mange og enhver.. men jeg kan jo ikkeno for det her.. jeg prøver å ikke være nærtakende om alt, men jeg klarer dessverre ikke å styre det. Det er noe med sykdommen som gjør at jeg er det.. og jeg hater det..

Et eksempel på når jeg VIRKELIG HAAATER angsten min (og hvor det med at det ikke skal så mye til for å gjøre den værre), er i konsertsammenheng! Jeg både ELSKER og HATER konserter. EGENTLIG elsker jeg det, og vil på konserter hele tida. Men på en annen side så har noe bygd seg opp så jeg sliter veldig med det. Og hvis jeg skal være HELT 100% ærlig nå, så kommer noe av det pga visse ting noen av dere har skrevet i bloggene deres! Da WW-konsertene var på topp og man dro på konsert hver helg omtrent så poppa det opp innlegg i diverse blogger om at folk som var helt stille på konserter var bare teit og at man måtte være litt med og ikke bare stå som en saltstøtte og se ut som man kjeder seg, og stakkars bandet og bla bla bla. Jeg ANER IKKE om det var retta mot meg, men det skulle ikke forundre meg, jeg følte meg iallfall truffet hver eneste gang et sånt innlegg poppa opp. I begynnelsen av "konsert-karrieren" min tenkte jeg ikke så mye over at jeg ikke var like gal som alle andre. Jeg brydde meg bare om det som foregikk på scena og var glad for det. Men da folk begynte å legge ut om detta her så blei jeg veldig obs på det. Jeg blei KJEMPEFORTVILA!!! Jeg kunne jo ikkeno for det! Men det som skjedde når jeg kom inn i en konsertsal, med masse mennesker etc, så frøys jeg. Frøys helt til. Stivna. Egentlig bør jeg skrive i nåtid..for det skjer enda! Jeg stivner til! Klarer nesten ikke å bevege meg! Sliter SKIKKELIG! Så jeg KLARER rett og slett ikke å være sånn som så mange mener at man "skal" være på konsert. Samma hvor mye jeg vil! Derfor da dissa innleggene og meningene blei så innmari offentliggjort begynte jeg å tenke over detta og blei veldig bevisst på meg selv på konserter. Noe som har resultert i at jeg mange ganger GRUER meg til å gå på konserter, jeg står helst ikke på første rad fordi jeg ikke vil være kjedlig fan for bandet (selvom jeg i realiteten er SUPERFAN), jeg blir stående å tenke på hvordan jeg står, hvordan jeg tar meg ut, hvor jeg skal gjøre av arma etc under HELE konserten. Har større problemer med å klare å nyte konserten og musikken fordi jeg er så EKSTRA nervøs. Så tusen takk dere! Og jeg skjønner og at de som skreiv det kanskje ikke tenkte over at folk ikke er like, at kanskje ikke alle er like crazy som dem under en konsert, at det er noe som heter angst og problemer.. men... ja.. nei.. Takk!

Nei, nok av å gi folk skyld. Men noen ganger må sannheten fram for at man skal forstå hva man gjør. Noen ganger så MÅ folk få vite konsekvensene av bråkjekkheten sin! Men det skal sies at jeg ikke har noe i mot de som skreiv detta i dagbøkene sine og la ut om det sånn ellers. Jeg har jo ingen rett til det. Jeg veit jo ikke om det var retta mot meg. Ville bare at det skulle komme fram. For noen ganger bør man tenke litt før man sier noe.

Tilbake til angst og hvordan man lever med det... jeg kunne skrivi side opp og side ned egentlig.. men tviler på at folk gidder å lese om det. Noen som har giddi å lese helt ned hit?? Imponerende i såfall!

Andre ting angsten gjør med meg:
- jeg har telefonskrekk dilux.. klarer ikke ringe noen.. KUN til mamma og Lasse. De er de ENESTE i hele VERDEN jeg klarer å ringe uten å være kjemperedd! Jeg får ikke ringt å bestilt legetimer, tannlegetimer, ringt angående andre saker jeg må fikse opp i, ringe butikker og spørre om ting, jeg får ikke fiksa verandadøra mi fordi jeg ikke tør å ringe vaktmestern...
- Jeg klarer ikke å prate og fortelle om alt jeg vil, fordi angsten min forteller meg at alt er teit og at alt jeg sier er idiotisk og feil.
- Jeg føler at jeg ikke har rett til ting. Rett til å like ting. Fordi jeg ikke passer til det. Fordi det ikke er MEG. Nok en gang er det angsten min som forteller meg det. Det er iallfall en del av problemet.
- Jeg tør ikke invitere folk hjem til meg. Men mer om det kommer i det innlegget om hvordan jeg er metta.
- Jeg klarer ikke prate når det er mange tilstede. Som på fester og nachspiel etc. Jeg blir sittende musestille fordi jeg får helt og fullstendig panikkangst og tør ikke åpne kjeften.
- Jeg får ikke veksla inn matlappene mine til penger i kantina fordi jeg ikke tør å gå ned dit! Får fullstendig noja bare jeg TENKER på kantina..!

Det jeg føler jeg klarer, det jeg føler jeg 100% KAN, er å handle. Derfor blir det ofte MYE av det. Fordi det er det ENESTE, ENESTE i hele verden jeg føler at jeg MESTRER.

Angst er ikke LETT! Mange som har det sliter veldig. Det skal dere være klar over. Og vi som har det kan ikke no for det. Vi VIL ikke ha det! Tro meg! Det er frustrerende. Mange ganger knekker jeg fullstendig sammen hjemme og bare gråter og gråter fordi jeg føler at jeg ikke klarer noenting, fordi jeg ikke kommer meg ut døra fordi jeg er redd, fordi jeg aldri klarer å prate når jeg er med folk og dermed får masse kommentarer på at jeg må prate og "herregud åffor er du så stille'a??" etc. Jeg føler meg mislykka.
... men jeg prøver å gjøre noe med det.. jeg prøver. Nå er jeg redd... for psykologen min skal slutte i februar.. og jeg veit ikke om jeg KLARER å starte på nytt med en ny psykolog. Gå gjennom ALT detta en gang til... for det er tøft... så jeg er livredd nå.. hva som skal skje med meg etter februar... jeg gruer meg..!

Jeg tar neste innlegg med en gang!
Nemlig om at jeg er metta og litt lei om dagen! Blir mye tekst detta her.. men jeg håper noen har giddi å lese alt... hadde betydd mye for meg hvis noen gadd...

Jeg er metta om dagen... lei. Og jeg veit ikke hvorfor.. jeg har det egentlig veldig bra for tida. Men jeg merker at jeg er sliten. Rett og slett tvers gjennom SLITEN.

Jeg har ikke lenger overskudd til å klare og orke å hjelpe vennene mine så mye jeg skulle ønske jeg kunne.. og som dem eventuelt kunne trengt.. Fordi jeg har altfor mye i hodet selv.. ting jeg trenger å prate om men som jeg ikke KLARER.. Jeg har ALDRI vært flink til å prate om problemer og det jeg føler.. så jeg pakker det som regel inn.. pakker inn det jeg egentlig trenger å prate med noen om. Jeg nevner det bare i en bi-setning som ikke blir snappa opp av de jeg prater med også får jeg ikke prata om det.. også sitter jeg tilbake og er lei meg.. hver gang nesten.. jeg kan begynne.. men klarer ikke å si ALT jeg trenger.. og jeg blamer ingen av venna mine for det her assa, bare så det er sagt, det er jo min egen skyld så klart... men jeg er sliten av at jeg ikke klarer..!
Også får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke klarer å være så støttende som jeg føler jeg burde ovafor venner. Men saken er at... det er ikke det at jeg ikke VIL... men jeg KLARER ikke.. jeg er... sliten..! Sliten av livet generelt.

- Jeg er sliten av å ha gått i terapi i et år og dratt fram all dritten som har skjedd siden jeg var liten. Jeg er sliten av at jeg går og tenker på absolutt alt fra de 26 årene mine hele tida. At jeg må prate om det hver uke. Men jeg MÅ. For at jeg skal bli bedre så MÅ jeg gjennom detta. Men det er SLITSOMT! Og jeg merker at jeg virkelig har blitt psykisk sliten av detta året her..

- Jeg er sliten av å jobbe livet av meg på jobb, hver eneste dag. For så å få lønn som går rett til lån og husleie og andre regninger. Men samtidig er det verdt det, for jeg har min egen leilighet og jeg er jo glad jeg har en fast jobb. Men den er slitsom.. Jeg både elsker og hater jobben min. Den tærer på meg.

- Jeg er lei fordi jeg alltid er aleine. Jeg får aldri no besøk her. Og helt ærlig er jeg driitlei av å dra til andre. Jeg har alltid måtte dratt til andre. "kan du ikke komme hit da?" "vil du komme hit??" .. bestandig.. ikke misforstå nå vær så snill, jeg setter veldig pris på det de gangene jeg blir invitert til andre.. men man kommer til et punkt hvor man er LEI av å ALLTID måtte dra til andre hvis man vil møte folk. Hvis jeg inviterer noen hit så blir det sjeldent noe av. Som for noen uker sida inviterte jeg til fest her. 6 stykker sa ja. Av venner, noen jeg har jobba med og en som bor her. Men av personlige grunner avlyste jeg selve FESTEN men sa at folk var hjertlig velkommen hit fordet.. hva skjedde? INGEN kom. INGEN ga no respons engang. Og jeg aner ikke hvorfor.. Jeg er lei av at folk ikke gidder å komme hit. Jeg har hatt egen leilighet i 8 mnd og har hatt besøk TO ganger. Ja folk bor langt unna. De fleste jeg kjenner gjør det. Men det er da ikke no kortere for dem å dra til meg som det er for meg å dra til dem!! Og en annen ting er at samtlige av vennene mine har bil, men ikke jeg. Men det er JEG som må dra hit og dit for å møte dem. Hver gang nesten. Jeg har slutta å besøke folk. Jeg har slutta å invitere folk. Jeg har ikke lenger selvtillitt nok til å tørre. For jeg vil ikke plage folk med det. Vil ikke tvinge noen hit. Men alle dissa åra med detta har gjort at jeg er lei. METTA på det og. Jeg merker jeg blir litt likegydlig til vennene mine. Og det er jo ikke bra. Sikkert noen som sitter og tenker at "men hu har jo ikke invitert meg" vel... jeg gidder nesten ikke.. og kanskje jeg har det!? uten at dere har merka det!? Jeg har det jo som sagt med å pakke inn ting litt.. men det er jo ikke deres skyld. Det er min! Jeg er bare lei. Så jeg gidder ikke.

- Jeg er sliten og lei av at ALT er problemer. At man ikke kan se NOE positivt i noe. At man finner no negativt og problemer i ALT som skjer og ALT man har. Det her har jeg delvis skrivi et innlegg om allerede. Men for guds skyld... SETT PRIS PÅ TING!!!!!!!!!!!!!!! PRØØØØV Å VÆR LITT POSITIVE FOLKENS!!!!!!! (og ja jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er frøken positiv sjøl, men jeg veit at jeg er mye mer positiv til veldig mye enn det andre der ute er! Jeg VIL ikke finne problemer i ting!)

- Jeg er LEI av at folk lurer seg unna på jobb. Sniker til seg masse overtid uten å gjøre en dritt, og drar når det faktisk TRENGS overtid. At man sitter og gjør alt annet og LATER som man er opptatt så man slepper å jobbe.

- Jeg er sliten og lei av å være den som alltid må sitte å vente. Som blir skyvi til side. "anette kan vente!"
Jeg er LEI av å vente! Jeg GJØR IKKE ANNET!! Jeg sitter her som en tålmodig idiot og venter. Sier ikkeno.. bare venter..

- Jeg er sliten og lei av å gå å hangle. Har gjort det i flere måneder nå. Vært sånn halvsjuk, men det bryter verken ordentlig ut eller forsvinner..

- Jeg er lei av å ha konstant huepine. Jeg har huepine fra jeg står opp til jeg legger meg. En stikkende jævlig huepine som er forferdelig slitsom.. hatt i flere uker..

Jeg er så METTA...! Og jeg er lei..!
Beklager.. jeg kan ikkeno for det.. noen ganger blir man det.. Det går sikkert over. Jeg sier ikke detta for å være slem. Jeg gjør ikke detta for å være slem heller.. men nå har jeg gått og vært så LEI så lenge.. Håper det går over snart..! Jeg har det jo bra.. jeg vil få no glede ut av det!!!!!!!

Og ikke tro jeg er sur ellerno nå, for det er jeg ikke. Langt i fra. Jeg er bare sliten..!

Detta er meg når jeg er ute blant folk..